tirsdag 11. januar 2011

Livets gang



De som har hørt en hane gale ved morgengry vet at bynære strøk ikke er forenlig med hønsehold, hvor det nettopp er en hane som holder orden på flokken sin.

Hønene våre har begynt å legge egg igjen. Søte små egg, akkurat slik dvergkochinegg skal se ut. Vi får tre eller fire egg per dag. Sikre kilder har opplyst at dette er særdeles bra all den tid vi skriver januar i kalenderen. Høner er avhengig av en del dagslys for å kunne verpe, så jeg tar det som et tegn på at de trives i det nye huset sitt.

Det er imidlertid et lite skår i gleden. Uttrykket "livets gang" er gitt et brutalt innhold for guttene som har fulgt det ene egget fra det var nettopp et egg og det varsomt ble lagt under en av hønene som hadde fått Det stive Blikket. Et slikt stivt blikk som kan tyde på at de ikke har lyst til å legge flere egg på en stund, men bli liggende på det ene slik at det til slutt blir en kylling. Problemet var at vi ikke hadde hane i flokken, og dermed ville lite skje med eggene hun ruget på. Det blir heller ingen nye egg av slikt. Det er dette som er ulempen med dvergkochiner; de er søte, omgjengelige og trofaste eggleggere. Inntil de en dag får Det Stive Blikket. Da er det bare å få tak i befruktede egg, slik at instinktene får fritt spillerom en stund.

Hvilket vi gjorde. Stas for høna og stas for ungene. Dessuten var det like spennende for oss som for de små å følge med på eggene og oppdage en dag at ett av dem var transformert til en gul, pipende fjærdott.



Vi visste at egget kom fra rasen Sussex, kjøtthøns, så overraskelsen var tross alt ikke så stor da vesenet vokste



og vokste



og vokste.

Nå lever den ikke lenger. Hanen ble offer for livets gang forleden dag. "Den er bedre i gryta enn i hønsehuset", fikk jeg vite da jeg forklarte at den hadde fått det for vane å angripe en av sine medhøns. Samtidig hadde den begynt å vise klare tegn til morgengaling. Derfor henger den i kjelleren, hodeløs og ribbet og klar for leirgryta i morgen.

Det skal sies at ingen av de andre i flokken heller kan skilte med diplomatevner som bør æres med Nobels fredspris - de er som høner flest. De kakler og hakker litt på hverandre, men finner stort sett sin plass i flokken. Selve henrettelsen ble outsorcet til jegeren i huset. Et naturlig valg, synes jeg. Ribbingen og klargjøring for gryta var det også mannen som tok seg av. Noen fordeler skal man da ha når man tilbereder det meste av maten i huset.

Det er fire igjen. Fire som forhåpentligvis kan leve sammen i fred og fordragelighet. Fire som gir oss egg hver dag, som heter Julia, Gråen, Thelma og Louise.

Om du har lyst til å leser mer om de fire fjærkledde, finner du dette under etiketten Hønelivet.

1 kommentar:

kokebokprosjektet sa...

Før var det veldig vanlig å ha høner på landet. Alle naboene hadde hvert sitt hønsehus, men jeg tror de sluttet med det rundt begynnelsen av 80-tallet. Veldig synd. Min mor brukte alltid å kjøpe egg hos en lokal bonde, husker jeg.