søndag 20. februar 2011

Hønsesnakk



Det er lenge siden jeg har skrevet om hønene mine. Her er sjefen over alle sjefer. Julia. Eneherskeren. Den allmektige.

Hun har vært fraværende en stund. Og da trodde dere kanskje at hun hadde vært fraværende som i borte, vekk, et annet sted. Nei, det er mer åndsfraværende jeg tenker på. Hun fikk det stive blikket. Det stive blikket pådras når verpehønene bestemmer seg for å bli rugehøner. Jeg vet ikke engang om de bestemmer seg for det, jeg tror de bare blir det.

Nå er hun imidlertid tilbake. Som sjefen i flokken, den som leder an. Hun vagger seg ut av hønsehuset hver morgen, sparker i plenen, pusser fjærene og drikker av vannskålen til hundene. Hun løper når jeg kommer og titter skjevt på meg om jeg ikke har med noen godsaker.

Antakeligvis ga hun opp, det ble ingen kyllinger på tross av den iherdige innsatsen. Det er for kaldt, så vi kan heller ikke forsyne henne med de rette eggene.

Men neste gang, Julia, neste gang du får det stive blikket, så lover jeg å hente en hane til deg.


"Er det ikke ganske kaldt ute?"
"Jo. Men det er da ikke min skyld! Ikke se sånn på meg!"






4 kommentarer:

Stine sa...

WOW.....Jeg har aldri sett så fine høner før!!!

Siven sa...

Veldig fine!

Vi hadde høner da jeg var liten. Husker det mest som bråkete når de satte seg på vinduskarmen klokken tidlig morgen... men det var sikkert koselig også. :D

ina sa...

Utrolig flotte høner du har Ina! Får nesten lyst på noen selv.....men bare nesten!

I en Eske sa...

Det er så kosleig med høner=) Eggene smaker ekstra godt når de er dagsferske og man vet hvor mye gode matrester man har gitt dem! Jeg tenkte jeg skulle få meg noen stilige høner sånn som du, men til nå så har jeg bare noen "pensjonerte" hvite høner =)